Siiba bulungi

African time. Det er noe denne bloggen tydeligvis følger, for nå er det godt over en måned siden sist jeg blogget. Men endelig kommer det et nytt innlegg. Tingen er at det har skjedd så mye, så jeg vet ikke hvor jeg skal starte og bare ignorerer hele greia. Akkurat som bacheloroppgaven min altså. Men jeg tenker jeg får starte med de siste, og jobbe meg bakover i hukommelsen/bildearkivet. Eventuelt frem og tilbake. Vi får se.

I går var jeg og kjøpte meg min første fotballtrøye. Det ble så klart trøya til det ugandiske landslaget, med "Mukisa" (uttales Mokisa) på ryggen. Dette er mitt ugandiske navn, og betyr heldig.

Ellers har vi vært en tur i Sipi Falls i øst Uganda. Det var en veldig fin tur med flott natur. Et bilde sier vistnok mer enn tusen ord, så her har dere rundt 5500 bilder satt sammen til en film som viser hvordan vi har hatt det:

Livet i praksis er greit, men vi er veldig overlatt til oss selv, noe som resulterer i at vi stort sett underviser i gym (leker mer barna). Vi har ingen kontaktperson vi følger, slik vi er vant til i Norge, og vi bare tar de klassene/timene vi har lyst på. Timeplanen er ganske svevende (african time, lærere kommer og går slik det passer dem), så vi kan stort sett gå inn i en hvilken som helst klasse og si at nå vil vi undervise, så er det greit. 

Vi er bare på skolen fra mandag til onsdag, noe som kan gjøre planlegging av undervisning litt vanskelig, da vi ikke vet hva elevene går gjennom torsdag og fredag. Det er heller ikke godt å si hvilken lærer de har hatt, eller hvor den læreren befinner seg når du skal finne ut hvor langt de har kommet i pensum. Og man vet aldri når timen faktisk er, eller hvor lenge den kommer til å vare. Det er i hvert fall min unnskyldning til at jeg ikke underviser like mye som jeg burde.

Teacher Benna og teacher Mary underviser

Kl 13 hver dag er det lunsj, og da blir vi servert posho and beans.

Som Timon og Pumba sier; slimete, men det metter!

Barna på skolen var veldig sjenerte i starten, men nå har de blitt mye mer vant til oss. De er spesielt fascinert av håret vårt, og stadig vekk kjenner jeg en hånd i bakhodet som vil kjenne på det myke, ikke-krøllete håret mitt når vi er ute i friminuttene. Vi filmet også en gymtime i P6, altså 6. klasse, hvor vi spilte musikk for dem. Det er fascinerende og litt provoserende å se hvor god rytme de har her nede. Selv små barn på 3-4 år vil knuse meg i en dansekonkurranse. Legg også merke til hvor lite janteloven gjelder her nede, da de sloss om å få vist seg frem foran kamera. Hadde vi gjort det samme i Norge, hadde det vært en 4 minutter lang film av elever som sitter på en benk..

Skolegården

Lærerværelset og praksisgruppa mi, 

Det har også vært presidentvalg på universitetet vi bor den siste tiden, en hendelse som ikke har gått ubemerket hen. Det kan vel best sammenlignes med russetiden i Norge, minus fylla. De kjører rundt med lastebilder lastet fulle av høyttalere hvor det spilles musikk på full guffe, og skrikes propaganda ut av, etterfulgt av et tog med fans, som roper, hyler, danser, synger, blåser i fløyter og vuvuzelaer og generelt lager så mye støy som mulig.

Ellers begynner jeg å bli vant til livet her nede, det er ikke like skummelt å ta taxi rundt og kring, og jeg begynner å få litt oversikt i kaoset. Det kan likevel være litt forvirrende å finne frem til riktig taxi på plasser som dette:

Dette er taxier, eller matatu. Den rommer (lovlig) 14 passasjerer, pluss sjåfør og en "conducter" (innkaster/pengeinnkrever). Men det er ikke uvanlig at de fyller opp litt ekstra i bilen, som da vi tok taxi til Sipi Falls, og jeg og tre andre ugandere delte tre seter i fire-fem timer. Nå om dagen har jeg blitt litt for glad i å kjøre boda, som er motorsykkeltaxi. Det blir frarådet av både lokalbefolkningen og diverse reisesider fordi det er farlig, men jeg føler meg relativt trygg. Også går det vanvittig mye fortere enn vanlig taxi, spesielt når det er jam.

Vi har også vært og besøkt en barnehage der Benedicte har jobbet tidligere, det var en veldig gøy opplevelse. Det er vel egentlig ikke så veldig mye mer å si om det.

Vi har også vært og besøkt Nilens utspring. 

På veien dit ramlet jeg også over et landskap som virket relativt kjent

Ellers kommer jeg ikke på så veldig mye mer. Vi lever livets glade dager, så lenge det ikke regner. Da går som regel strømmen, og vi sitter i mørket uten så mye å ta oss til. Trafikken stopper også opp, da det blir for mye vann på veiene. Og regntiden har ikke startet enda...

Og jo, jeg har fått meg en feriekjæreste, Norah. Himla kul. Men ho biter. "You look like chicken meat, yum".