Siiba bulungi

African time. Det er noe denne bloggen tydeligvis følger, for nå er det godt over en måned siden sist jeg blogget. Men endelig kommer det et nytt innlegg. Tingen er at det har skjedd så mye, så jeg vet ikke hvor jeg skal starte og bare ignorerer hele greia. Akkurat som bacheloroppgaven min altså. Men jeg tenker jeg får starte med de siste, og jobbe meg bakover i hukommelsen/bildearkivet. Eventuelt frem og tilbake. Vi får se.

I går var jeg og kjøpte meg min første fotballtrøye. Det ble så klart trøya til det ugandiske landslaget, med "Mukisa" (uttales Mokisa) på ryggen. Dette er mitt ugandiske navn, og betyr heldig.

Ellers har vi vært en tur i Sipi Falls i øst Uganda. Det var en veldig fin tur med flott natur. Et bilde sier vistnok mer enn tusen ord, så her har dere rundt 5500 bilder satt sammen til en film som viser hvordan vi har hatt det:

Livet i praksis er greit, men vi er veldig overlatt til oss selv, noe som resulterer i at vi stort sett underviser i gym (leker mer barna). Vi har ingen kontaktperson vi følger, slik vi er vant til i Norge, og vi bare tar de klassene/timene vi har lyst på. Timeplanen er ganske svevende (african time, lærere kommer og går slik det passer dem), så vi kan stort sett gå inn i en hvilken som helst klasse og si at nå vil vi undervise, så er det greit. 

Vi er bare på skolen fra mandag til onsdag, noe som kan gjøre planlegging av undervisning litt vanskelig, da vi ikke vet hva elevene går gjennom torsdag og fredag. Det er heller ikke godt å si hvilken lærer de har hatt, eller hvor den læreren befinner seg når du skal finne ut hvor langt de har kommet i pensum. Og man vet aldri når timen faktisk er, eller hvor lenge den kommer til å vare. Det er i hvert fall min unnskyldning til at jeg ikke underviser like mye som jeg burde.

Teacher Benna og teacher Mary underviser

Kl 13 hver dag er det lunsj, og da blir vi servert posho and beans.

Som Timon og Pumba sier; slimete, men det metter!

Barna på skolen var veldig sjenerte i starten, men nå har de blitt mye mer vant til oss. De er spesielt fascinert av håret vårt, og stadig vekk kjenner jeg en hånd i bakhodet som vil kjenne på det myke, ikke-krøllete håret mitt når vi er ute i friminuttene. Vi filmet også en gymtime i P6, altså 6. klasse, hvor vi spilte musikk for dem. Det er fascinerende og litt provoserende å se hvor god rytme de har her nede. Selv små barn på 3-4 år vil knuse meg i en dansekonkurranse. Legg også merke til hvor lite janteloven gjelder her nede, da de sloss om å få vist seg frem foran kamera. Hadde vi gjort det samme i Norge, hadde det vært en 4 minutter lang film av elever som sitter på en benk..

Skolegården

Lærerværelset og praksisgruppa mi, 

Det har også vært presidentvalg på universitetet vi bor den siste tiden, en hendelse som ikke har gått ubemerket hen. Det kan vel best sammenlignes med russetiden i Norge, minus fylla. De kjører rundt med lastebilder lastet fulle av høyttalere hvor det spilles musikk på full guffe, og skrikes propaganda ut av, etterfulgt av et tog med fans, som roper, hyler, danser, synger, blåser i fløyter og vuvuzelaer og generelt lager så mye støy som mulig.

Ellers begynner jeg å bli vant til livet her nede, det er ikke like skummelt å ta taxi rundt og kring, og jeg begynner å få litt oversikt i kaoset. Det kan likevel være litt forvirrende å finne frem til riktig taxi på plasser som dette:

Dette er taxier, eller matatu. Den rommer (lovlig) 14 passasjerer, pluss sjåfør og en "conducter" (innkaster/pengeinnkrever). Men det er ikke uvanlig at de fyller opp litt ekstra i bilen, som da vi tok taxi til Sipi Falls, og jeg og tre andre ugandere delte tre seter i fire-fem timer. Nå om dagen har jeg blitt litt for glad i å kjøre boda, som er motorsykkeltaxi. Det blir frarådet av både lokalbefolkningen og diverse reisesider fordi det er farlig, men jeg føler meg relativt trygg. Også går det vanvittig mye fortere enn vanlig taxi, spesielt når det er jam.

Vi har også vært og besøkt en barnehage der Benedicte har jobbet tidligere, det var en veldig gøy opplevelse. Det er vel egentlig ikke så veldig mye mer å si om det.

Vi har også vært og besøkt Nilens utspring. 

På veien dit ramlet jeg også over et landskap som virket relativt kjent

Ellers kommer jeg ikke på så veldig mye mer. Vi lever livets glade dager, så lenge det ikke regner. Da går som regel strømmen, og vi sitter i mørket uten så mye å ta oss til. Trafikken stopper også opp, da det blir for mye vann på veiene. Og regntiden har ikke startet enda...

Og jo, jeg har fått meg en feriekjæreste, Norah. Himla kul. Men ho biter. "You look like chicken meat, yum". 

Why do you always make children cry?

Jeg lovet meg selv før jeg dro at jeg ikke skulle bli en sånn "du vet ikke hvor godt du har det her i Norge" når jeg kom hjem igjen. Men jeg merker allerede nå, etter to døgn, at jeg allerede begynner å sette pris på de små tingene her i livet. Som fast avføring. So far, so good. Håper det holder seg.

Jeg tenker det første avsnittet er en indikator på at jeg har det greit hittil. Vi landet lørdag kveld litt før elleve, gikk gjennom diverse kontroller, før vi møtte noen folk fra universitetet som hentet oss i minibuss. Deretter gikk turen til et døgnåpent kjøpesenter, hvor vi handlet litt mat vi kunne ha til frokost. At det var handlet inn brød og egg til oss fra før var vist ikke så nøye å fortelle. For å komme inn til kjøpesenteret måtte vi forresten passere en vaktpost med væpnede vakter med maskingevær, og gå gjennom en metalldetektor. Samme på vei inn i matbutikken, minus væpnede vakter.

Vi var fremme i huset senere på kvelden, vi var i hvert fall i seng halv 4 ca. Fikk beskjed om at James skulle møte oss kl 9 dagen etter, så det ble ikke så mye søvn på oss. Var oppe 9, og ingen James. Viser seg etter hvert at han kommer kl 16. Welcome to african time. Dette merket vi også veldig godt i dag da vi skulle skaffe sim-kort, en affære som tok godt over 2 timer. For 10 sim-kort. De labber bedagelig rundt, og har null hastverk. Merker jeg hopper litt rundt om det hele her, men den røde tråden min er Uganda, så jeg tror jeg klarer meg.

Huset vårt er ganske enkelt, men det duger. Det kommer nok en "MTV Cribs" video etterhvert, når vi har tid til både filming og opplasting. I mellomtiden kan dere få se hvordan huset til jentene ser ut utvendig. Her spiser vi frokost.

Jentene bor forresten i et eget hus, kanskje 10 min gange fra guttehuset. Hvis jeg skal gjette,så tror jeg dette er ca der vi bor. Guttehuset til venstre, jentehuset til høyre. Bare at vi tar en snarvei gjennom en skog av banantrær.

Ok, ok. Vi var på et danseshow og sånt i går, men det får bli til en annen gang. Må jo ha en cliffhanger. Vi har forresten en fellesblogg på http://hioaiuganda.blogg.no/ hvor vi alle blogger litt hver. Jeg har det i hvert fall fint, det er varmt og godt, og har et veldig hyggelig reisefølge!

P.S: Tittelen på innlegget er fra en "ordbok" eller hva jeg skal si med fraser på engelsk og lugandisk som man kan ha brukfor i hverdagen, hvor en av setningene som tydeligvis er verdifullt å kunne er why do you always make children cry.